Santiago, Vina del Mar og Valparaiso - Chile

Santiago er det vi på godt lyngdalsk vil kalle ”en jekla stor by”. Den har 6 millioner innbyggere, og er Sør-Amerikas 5. største by. (Over den troner Lima, Buenos Aires, Rio de Janeiro og Sao Paulo – uten at jeg vet rekkefølgen.)

Det var helt herlig å komme ned til en mer sivilisert by (i forhold til La Paz, og resten av Bolivia og Peru) men så var det dette med ”sivilisert”. Hva legger vi i det? Vi har tatt noen runder i tenkeboksen, og har filosofert over diverse grunner; Er det fordi de kjører finere biler? Fordi de følger samme klesmoter som oss? Fordi menneskene har mer europeiske trekk? Fordi vi kan kjøpe italiensk is på hvert hjørne? Fordi de har asfalterte veier med oppmerking og refleks? Fordi de bruker (mest sannsynlig MYE) penger på å utsmykke rundkjøringer? Fordi de har gedigne supermarkeder med absolutt alt en norsk jente kan tenke seg å kjøpe? (utenom brunost..) Fordi en større andel av befolkningen snakker engelsk? Fordi de har høye hus og rene gater? Hmmm… Til slutt kapitulerte vi med en enkel, men ganske god forklaring: Det vi kaller sivilisert, er det som likner på noe kjent og som er moderne. (Høye hus og rene gater er IKKE lik Lyngdal ………… ………………………. eller Farsund……………………. eller Oslo …………)

Om enn så sivilisert vi følte at Santiago var, så tok det ikke lange stunda før vi ble vitne til en episode som kunne ha hendt i steinalderen. Like før vi hoppet av flybussen, stoppet vi på rødt lys, og der, midt foran bussen, stod det to godt voksne mannfolk og slåss. Det var minst en eller to til involvert, og de løp rundt bilene for å fange hverandre. Den ene av mennene hadde på seg en slags uniform, og rett over gata så jeg noen stikke av med et pengeskrin fra en pølsebod – mest sannsynlig tilhørende mannen i uniform. I det lyset skiftet til grønt, hoppet den ene fyren opp og smalt foten i ansiktet på han andre. What!!?? Erik og jeg ropte ut, og fikk en del blikk fra medpassasjerer. Bussjåføren så også hele opptrinnet, men det så ikke ut til å gjøre videre inntrykk på ham. Hva søren skulle vi forvente av denne byen? Ett lyskryss senere hoppet vi av bussen….

Vi forventet kriminalitet, og nervene var derfor i høyspenn i begynnelsen. På vår første spasertur inn til Plaza de Armas (sentrum) fikk vi følge av en fyr som var ”halvt tysk”. Han hadde først ropt over gata om vi hadde fyr, og etterpå krysset han veien for å slå følge. ALT jeg kunne oppdrive av pigger var ute, og fyren må ha oppfattet meg som tidenes bitch, hvor uhøflig og avvisende var forbokstavene. Jeg meldte meg straks mer eller mindre ut av samtalen, og brukte all min energi på å følge med på hendene hans. Han lokket og halte, ville ha oss med på kafé, men vi sa plent nei. Jeg testet til og med tysken hans, men i og med at min egen tysk ikke stikker særlig dypere enn ”Ich heisse Torunn”, så kunne jeg ikke tolke all verdens ut av de frasene han lirte av seg. Da vi etter 20 minutter ennå ikke hadde fått ristet ham av oss, satte vi inn nådestøtet: Beklager vi er trøtte etter flyturen, og går tilbake til hotellet for å hvile. (Noe vi selvfølgelig ikke gjorde, men effekten var god, for mannen forsvant… og vi hadde alle våre eiendeler intakte)

Noe særlig mer enn dette har vi ikke å skrive om Santiago. Vi var her i nøyaktig 1,5 dag, og brukte hele den ene dagen til å trave rundt store deler av byen. Etter dette var vi egentlig fornøyde, for byen har ikke så mange severdigheter å by på. Vi tok en slags taubane-trikk opp på San Christobal (se bilde nedenfor), vi gikk på en elendig amerikansk kinofilm på kvelden, og vi nøt tidens største og billigste porsjon med ekte italiensk is midt i hovedgata. NAM! Dvs det var vel egentlig ikke noen hovedgate, for et gedigent område var dekket med flere titalls såkalte hovedgågater. Vi gikk oss vill gang på gang! Et annet øyeblikk hvor vi fikk virkelig erfare hvor stor denne byen var, var da vi spaserte mot San Christobal. Vi ble ganske fort lei av å spasere langs en 4 felts høytrafikkert vei, og gikk opp ett kvartal for å komme i le. Men der var det slettes ikke noe bedre, men bare enda en 4 felts vei – like trafikkert. Dette gjentok seg 3-4 ganger, og til slutt måtte vi bare gå langs en av disse veiene. Oslo er en knøttliten by!!

Erik paa San Christobal

Aakke to! E mi´kje skjoenne? ;)

Taubane in da house...

Erik ypper seg foran jomfru Maria...

Turen videre gikk til Viña del Mar, 1,5 timers busstur fra Santiago. Et herlig sted med litt over 300 000 innbyggere, og mye mer etter vår smak; Rett ved sjøen, og med lange, lange, lange hvite strender. Her skulle det steikes flesk! Men først: hostell. Vi fant et i Footprints, og satte kursen mot det. Vel framme fikk vi vite at prisen var mye høyere enn boka vår sa, og Erik gikk ut for å finne et billigere et, mens jeg satt og ventet med bagasjen. Etter en stund begynte noen av gjestene ved hostellet, to eldre Argentinske damer, å prate med meg, men spansken min strekker seg dessverre ikke så langt. Jeg ble fort svar skyldig, men de skjønte i det minste at vi syns det var for dyrt, at vi var fra Norge og at vi akkurat hadde giftet oss. (Ekteskap er noe de er mye mer opptatte av her nede enn i Norge) Ikke lenge etter kom det inn en mann med puddel, også gjest ved hostellet – trodde jeg. Damene gjentok historien for ham, og han sa til meg på engelsk: ”Uansett hvilken pris mannen din finner på et annet hostell, skal dere få dette billigere. Dette for å feire at dere er på bryllupsreise.” Mannen var eieren av hostellet… Og som sagt så gjort. Vi fikk bo der i 3 netter til halve prisen, med gratis internett, eget bad og en god frokost. Nice!

Neste dag strenet vi av sted med strak kurs mot stranda. Strandlivet er virkelig ikke oppskrytt, og bedre skulle det bli (for Erik i det minste), for vi fikk se i store mengder det vi trodde var forbeholdt Brasil; lekre, smekre, glinsende, solslikkende jenter i minimale bikinier!!! Erik tok på seg solbrillene så ingen riktig så hvor han så, men dessverre: den peneste av jentene tok ikke av seg sin Bh, og snudde seg heller ikke mot oss og smilte. Men ingen av oss klaget for det om, for det er gøy å kikke på folk. Til slutt kom det gående 4 smekre mannfolk vår vei, og de satte seg bare noen meter unna. Endelig fikk jeg også noe å se på!! Men gleden ble kortvarig… Alle 4 vrikket rundt, og stod på utstilling etter tur. Etter min smak var det alt for mye muskler og oljeglinsende hud, og de var så selvopptatte og selvbevisste at jeg kunne heller vært dem foruten. (Ja, det er fremdeles jeg, Torunn, som skriver………)

Hvem av Havaasene tror dere har tatt dette bildet????
Riktig svar sendes til: Heia Norge, Nrk, 7005 Trondheim

Det er et faktum at man blir utmattet etter en dag i sola, men jeg syns Erik ble litt VEL utslått.. Han måtte bare gå rett hjem og legge seg, og holdt senga hele neste dag. Mystisk! Men jeg fortvilte ikke, for i tillegg til at det regnet, fikk jeg lommepenger av Erik til å gå på shopping med. Jippi!! Og shopping ble virkelig en glede: Alle butikkene jeg var inne i hadde størrelser fra 34 til 48, sånn at det var noe for en hver bakende og smak. Digg!

Uti kveldinga følte Erik seg mye bedre, dvs han ble STRAKS mye bedre da han forstod at han fikk gjennomslag for forslaget sitt; gå på casino… Ingen av oss hadde vært på casino før, og ut fra den utrolig fasjonable og eksklusive bygningen som oste av penger og luksus, prøvde jeg å forberede Erik på at det ikke var sikkert at vi kom inn med joggesko og hettejakke. Men sjeldent har jeg tatt så skammelig feil! Det var ingen som stilte spørsmål ved klærne våre, og vi så fort hvorfor: Hele det store lokalet var fullstendig røyklagt. Det var rett og slett så ille som jeg husker bingokveldene på Lyngdal Stadion – noe som bør sette standarden… I tillegg til å være røykfullt, var det ingenting som minnet om stil eller klasse. Spilleautomatene stod på linje etter linje, og nesten alle hadde et eller annet menneske med nettopp joggesko og hettejakke foran seg, som stappet på mynt etter mynt, seddel etter seddel. Tragisk!

Gambleren Havaas utenfor Casinoet

Vi hadde på forhånd avtalt et mindre beløp som vi skulle spille for denne kvelden, og vi valgte å satse alt på en hest: Rulett. (Ikke Russisk altså..) Hadde det vært opp til meg, hadde pengene flydd ut som innsats på tilfeldige tall, men reven Havaas hadde som alltid en nøye gjennomtenkt strategi. Dette førte til at vi faktisk gjorde det rimelig bra en periode, men som de fleste andre måtte vi til slutt gi tapt.

Siden vi ikke hadde flere spennepenger igjen, kunne vi ikke gjøre annet enn å se på andre, noe som var vel så gøy underholdning, spør du meg. Etter noen runder blant blackjack og ulike former for poker, valgte vi oss ut noen personer som vi fulgte med argusøyner, og det var spesielt én som fanget begges blikk. Han var minst 1,90, mørk og ulastelig antrukket i en skreddersydd dress. Uttrykket hans var reservert og innbitt, og det sa tydelig fra til alle: Ikke snakk til meg! Men det var ikke bare utseendet som var fascinerende. Han utstrålte en usynlig aura av makt og posisjon, som gjorde at han umiddelbart fikk respekt fra alle.

Mister X oppholdt seg mellom to border med rulett, og pengene fløy ut av hendene hans. Erik er, som alle vet, veldig god med tall, og etter 3-4 runder kunne han konstatere at det hadde flydd ut 15000 norske kroner – uten at han hadde vunnet en dritt. Slik fortsatte det i flere timer, og fyren ble mer og mer irritert. Men likevel, han gav ikke opp, spesielt ikke etter at han vant noen usle hundrelapper.. (usle i forhold til alt han hadde spilt for..) For en taper!

Vi fant en gammel kjenning paa et kjoepesenter, og kunne
ikke la vaere aa teste den ut... Saa fant vi ut:
(se neste bilde..)

At det virkelig VAR en gammel kjenning!!

Viñas gleder kunne vi ikke benytte oss av for alltid, og det var på tide å komme seg videre, om enn ikke så langt. En liten halvtimes busstur unna lå Valparaiso, en by som står på UNESCOs liste over bevaringsverdige steder. Erik har bedt meg om å skrive masse stygt om denne byen, for han var ikke særlig imponert. (selv om jeg tror heller det var tapet over alt han reiste FRA som gjorde ham så nedfor…) I Valparaiso tok vi inn på et hostell som var ”very highly recommended” i Footprints, selv om det var ganske langt unna byen. Men Villa Kunterbunt (jeg håper dette kommer opp i noens googlesøk) var langt fra noe å anbefale til andre. Det var svindyrt, det var ikke et hostell, men noens hjem, vi fikk ikke eget bad, men måtte dele med resten av familien, frokosten var god, men ikke SÅ god, folkene var hyggelige, men jeg følte mer at vi trengte oss på enn at vi var velkomne, vi fikk lov til å bruke kjøkkenet, men det var ikke så lett når det hele tiden var noen fra familien som laget mat der.. Til alle: Do not stay at Villa Kunterbunt in Valparaiso!

Nesten slik saa Villa Kunterbunt ut. Helt serioest!!!

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror grunnen til at vi ikke var så imponerte over Valparaiso, er at det er alt for likt til hva vi har sett før – hjemme. Byen er kjent for sin spesielle arkitektur med trehus i all verdens farger, som klynger seg sammen på små ”hills” ned mot sjøen. Men hvis det er noe vi har sett før, så er det merkelig arkitektur. (Hallo, jeg er jo fra Lyngdal!!) Neida, jeg tenker helst på Lista. Her var det lilla hus, turkise hus, oransje hus og mange av husene likner veldig på de såkalte ”Amerikahusene’” på Listalandet.

Det er ikke saa langt unna at dette kunne vaert paa Lista,
men sjekk ledningene! Fytti katta for et kaos!

Vi gjorde unna Valparaiso på 1,5 dag, mye pga at vi ikke ville gi enda mer penger til folkene på Villa Kunterbunt… Vi var klare for action, og satte kursen mot Puerto Montt, 14 timers tur med buss…

PS:

Vi fant noe annet som liknet paa hjemtraktene,
guess what!?
(Hint: Farsund)