Puerto Montt til Puerto Natales - Chile

14 timer paa buss gaar som en lek, helt serioest En skulle tro at vi som blir sett paa som Herr og Fru Goliat egentlig skulle slite med plass til beina, men der tok du skammelig feil! Bussene er mye bedre her enn hjemme i Norge, og baade Konkurrenten og Soerlandsekspressen kan bare gaa og legge seg! Saa det saa!

Men for all del, det er alltid fint aa komme fram ogsaa.. Denne ganga var det til en forblaast liten by soer i Chile som heter Puerto Montt – atter en ”Listaby” ved havet, med fiskemarkeder og vind som kunne faatt ”kydne” til aa lette paa en stille dag... (Gjett forresten hvilken dag det var? Soendag selvfoelgelig.. typisk!) Her hadde vi noen ymse tanker om aa tilbringe en del dager med utflukter rundt forbi i ”The lake district”, men vi har forstaatt for lenge siden at det er nytteloest aa legge planer, for vi foelger dem aldri likevel... Saa det kom vel egentlig ikke som et veldig stort sjokk for oss da vi plutselig befant oss paa ei ferje som ikke skulle ”lande” foer 4 dager senere... Men for dere som ikke var tilstede, saa kan jeg berette at det gikk til saa her: Vi hadde som alltid sett oss ut et hostell som vi ville overnatte paa, men paa busstasjonen ble vi overfalt av en fyr som saa gjerne ville ha oss med paa sitt hostell – til en billig penge. (ellers hadde vi nok ikke oftet mannen et blikk en gang..) Saa vi hoppet glatt over vaar egen plan, og ble med mannen hjem. (Hvis noen sarte sjeler der ute syns at dette hoeres litt skummelt ut, saa kan jeg berolige dere med at vi aldri tar noen sjanser. Fyren var hyggelig, snakket godt engelsk, hadde fin bil og hadde autorisasjon fra politiet til aa vaere der...)

En av gatene i Puerto Montt

Fiskemarkedet i Puerto Montt.
Det var skrekkelig mye kjent der, saann som
krabber og blaaskjell, men det var ogsaa
en rekke rare skjell og andre skalldyr som
vi aldri hadde sett foer.

Dette var rett ved alle fiskeskoeytene, og jeg tror at
mange av fiskerne bodde her. Stilig, ikke sant?

Hostellet var ikke akkurat Grand hotel, men saa har vi ikke akkurat saa hoeye forventninger heller lenger. MEN det beste med hele opplegget var nettopp det at mannen snakket godt engelsk, og han hadde masse brosjyrer og informasjon om omraadet. I en biseting nevnte han Navimag, ferja som gaar en gang i uka ned til Puerto Natales, 1500km lenger soer, og den skulle faktisk gaa morgenen etterpaa. Uten aa se paa Erik visste jeg at han hadde faatt med seg det lille dryppet av spennende informasjon, og foer jeg ante det hadde han satt i gang fullt avhoer om denne ferja. DYRT var det foerste vi bemerket oss, og slo fra oss tanken rimelig kjapt. Likevel tok vi med oss brosjyren, og jeg la merke til at Erik la den godt ned i lomma. Flere ganger i loepet av dagen kikket vi paa bilder og tekst, og selv om vi hadde bestemt at vi ikke skulle dra, saa var det selvfoelgelig ikke forbudt aa regne over hvor mye det faktisk ville koste om vi skulle ta buss ned i stedet, hvor mye vi ville bruke paa overnatting og mat paa 4 dager osv osv osv. Nettsida sjekket vi ogsaa (http://www.navimag.com/), og tilslutt kunne vi ikke annet enn aa si: HEKKFJELL, vi gjoer det! Og saa enkelt var det... Vi kastet loss ut mot det aapne hav...

Hostellet vaart i Puerto Montt.
Kunne glidd rett inn i Vestbygda...

Her bodde Tobias i taarnet..

Tidlig neste morgen sjekket vi inn paa ferjekontoret, og oppdaget til vaar store begeistring at det var flust med turister som ogsaa skulle med baaten. Utrolig nok syns vi det var veldig digg, for de eneste vi hadde sett av ”vaart slag” paa lenge var hverandre... Formiddagen brukte vi til aa henge rundt i Puerto Montt, og fant ut at Tyskland hadde spilt en stor rolle i koloniseringa av dette omraadet, og det var tyske skilt og tyske restauranter over alt. Dette er faktisk et interessant element ved aa reise i Soer-Amerika, for det er absolutt ikke bare spanske og indianske gener ute og gaar.

Dette var baaten vaar. Ikke akkurat et cruiseskip, men liknet
vel mest paa en lastebaat, noe det ogsaa var i tillegg til aa
frakte turister.

Våre erfaringer med ferje er svært begrenset, og strekker seg ikke så veldig mye lengre enn danskeferja. Derfor ante vi fint lite om hvordan ferjelivet ville bli, og spesielt ferjelivet i Chile. Heldigvis var alle våre første opplevelser veldig gode: For det første så skulle de heve prisene 1.november, og vi bestilte 30 oktober. I tillegg fikk vi rabatter pga. ungdomskortene fra Kilroy, selv om mitt ble stjålet i Bolivia. Tjitjing! Penger rett inn i kassa!! For det andre så bestilte vi den billigste overnattingsmuligheten ombord, og var forberedte på et hull uten vindu langt nedi båten. Men vi hadde ikke trengt å tenke dystre tanker (gjelder nok mest for undertegnede...), for vi var noen av de få heldige som fikk vindu, vi var bare 3 på et 4 mannsrom, og lugarene var slettes ikke nedi et lasterom, men i etasjen under spisesalen, slik at vi kunne gå rett ut på dekk fra der vi bodde. For det tredje var maten glitrende! Selvfølgelig bar den til tider preg av å være masseprodusert, men jeg syns de klarte seg overraskende bra med å tilfredsstille ca 200 turister med kravstore ganer – og enda stoerre mager..

Et av de faa stille oeyeblikkene ombord.

Havaas i profil

Vi skjønte raskt at tiden ombord ville gå sent hvis vi ikke foretok noen taktiske trekk med å få oss venner. (Det er jo måte på hvor mye vi gidder å underholde hverandre med ”du har sølt på genseren”) Vi gikk drastisk tilverks, og lurte en Canadier, Alain, og ett tysk par, Manu og Nadine, til å henge med oss og ingen andre. For å få dette til, skjønte Erik at han måtte slå på stortromma, og han annonserte i høyttalerne at hvis det var noen som ønsket å se tidenes kuleste korttriks, kunne de komme til bord nr. 5 om få minutter. Det kom ganske mange, men det var bare disse tre som ble igjen til siste slutt. På den måten fikk vi skilt klinten fra hveten... (Skulle noen lure, saa er kun deler av denne historien sann)

Alain lar seg villig imponere av Erik, mens damene i
bakgrunnen syntes det hele var rimelig latterlig...
(Erik er i dyp konsentrasjon)

Vaare nye venner, alle med fullt pik-pak:
Alain fra Canada, Nadine og Manu fra Tyskland og saa
var det oss igjen. (Blir dere ikke snart drittlei av
aa se de troette trynene vaare??)

Venner fikk vi i alle fall, og vi spilte kort og spiste alle måltider sammen. Ikke minst så hadde vi det storartet på Halloween. Manskapet ombord oppfordret alle til å kle seg ut og komme på puben på kvelden, men hva i huleste skulle vi ta på oss? Erik endte opp som ”skummel” (trodde han) blå Alien i høyreponcho, mens jeg ble en ussel-stusselig etterlikning av ei heks med lakenposen til kappe. Moro hadde vi det though, og kreativiteten til turistene gikk over all fatteevne. Nadine og Manu var de aller beste med sin tolkning av ”Den hodeloese”. Alain mente at en likblek Canadier i shorts ville skremme de fleste, mens en annen hadde kledd seg inne i soveposen og liknet en stor hvalross. Kanskje ikke så skummel, men mye moro. Vi fant også spøkelser i myggnettinger og en baby på 2 meter kun iført et håndkle.. Hjelp!

Erik hentet fram en hittil ukjent side av seg selv,
mens jeg har som kjent alltid vaert en liten heks...

Den hodeloese med hodet sitt under armen.
Genialt Nadine og Manu!

Her ser dere mange, uten aa egentlig se noen..

Vi ble forespeilet at denne turen kom til å bli vårt livs største naturopplevelse. Det de glemte å legge til, var at folk fra Norge er mye vanskeligere å imponere enn resten av verdens befolkning. Båten tøffet gjennom et storslått landskap med fjorder og bekker som rant nedover høye fjell, men det var ikke fra oss utrop som dette kom: Amazing! WOW! That wåderfål and that fiård is absolutely stunning! For som sagt, vi er nordmenn, og siden Rosfjorden er lang som et vondt år, har vi i alle fall sett en fjord før…

WOW! Amazing, osv fra en rekke amerikanere.
Legg forresten merke til dama i stripete bukser.
Hun er en av MANGE franske damer vi har moett
som har akkurat slike bukser. Tror jeg maa spoerre
Mathieu om det er mote i Frankrike....??
Neppe....

Men jeg skjoenner jo hvorfor de sa wow...

Men vi sa ikke wow.
Vi bare smilte lurt til kamera i vaare nye jakker...

Et par timer senere takket sola stille for seg, og etterlot seg noen fantastiske farger: (som selvfoelgelig ikke kommer til sin rett paa bilder, men vi proever..)

15 minutter senere

Ikke bare har vi sett fjorder, men vi vært på sjøen før – trodde vi. Kun få timer før vi satte kursen mot det åpne hav, gikk Erik på en liten smell. Det begynte å boble og danse tango i magen hans, og poden satte av sted mot nærmeste toalett. Senere fikk vi vite at rennedreden (raufoss om du vil) ikke lot seg stoppe, og det i over ett døgn. Over høytalerne varslet de om mye sjø, og ferden utaskjærs skulle vare minst 12 timer. Igjen Erik: elendig timing! Panisk prøvde han å få i seg en reisesyketablett, men den kom straka vegen opp igjen. Jeg må virkelig si at stakkaren hadde det forferdelig!

På hele skuta var det nesten bare limegrønne ansikter å se, og det var faktisk så dårlig vær at ferja på et tidspunk prøvde å søke ly i en fjord, like før vi satte ut i Stillehavets uendelige øde. Men også inne i fjorden viste naturen sin store styrke, og mannskapet klarte ikke å få ankret opp ferja på grunn av den sterke vinden. Så da kunne vi alle sammen høre kapteinen tenke: Hekkfjell, vi gir bånn gass og håper på det beste. Og som tenkt, så gjort! Vi durte avsted, og bølgene var hinsides kraftige! Båten krenget mer enn noen av oss hadde sett før. Eriks natt ble forståelig nok en ”interessant” opplevelse, mens jeg derimot, tok en dusj og for sikkerhets skyld en reisesyketablett, og hadde den beste natta i mitt liv – vugget i søvn av de deilige bølgene. (Dagen etterpå fikk vi vite at bølgene hadde vært over 8 meter høye.)

Her inni fjorden proevde ferja aa vente paa bedre vaer.

Saa vidt jeg vet, var jeg eneste passasjer ute paa dekk da vi
plutselig drev farlig naerme land. Jeg stod rett utenfor broa, og fikk
med meg de faa minuttene med hektisk aktivitet og nesten panisk stemining
der inne. Det var umulig aa gaa ute uten aa holde seg fast, og sludd og regn
pisket i ansiktet. Det er akkurat det Anne vil kalle "friskt og godt"...

Etter tre netter om bord på Navimag ankom vi PUERTO NATALES. Innerst inne hadde vi nok alle håpet på å bli mottatt med musikk og fanfarer som et ekte cruiseskip, men ikke en kjeft hadde møtt opp! Vi ble forbanka og satte oss på ferja tilbake igjen. Neida, bare kodda… Vi gikk pliktoppfyllende i land, og fant oss et shabby hostel sammen med de nye vennene våre. Jeg føler kanskje at denne sammenlikningen er litt oppbrukt, men Puerto Natales minnet om intet annet en Båro og resten av Lista.. Fiskeskøytene lå tett i tett, og det var flatt og forblåst. Ikke minst hadde de også her de fargerike husene stående på svai i den sterke vinden. Sammen med havet ble det et merkelig, men vakkert syn, og i det fjerne reiste fjellene seg snødekte og majestetiske opp. Bør sees!

Vaart aller foerste moete med Puerto Natales

Her har vi akkurat kommet oss inn paa et hostell, og er
paa leting etter et sted aa spise. Fra venstre:
Erik, Alain, Manu og Nadine.

Fiskeskjoytene i Puerto Natales.
Er det ikke vakkert?

Jeg har ikke ord..

Hovedattraksjonen i dette området er nasjonalparken TORRES DEL PAINE, og den regnes for å være Sør-Amerikas beste trekkingområde. Siden vi bare hadde kastet oss på ferja i hui og hast, var vi ikke forberedte på verken klima eller friluftsliv: Fjellskoene hadde vi sendt hjem, vindjakka mi var stjålet, og med en temperatur under 5 grader og sterk vind skjønte til og med vi at det ville være nytteløst å gå på tur uten ordentlig utstyr. Men som alltid: Cash is King, og vi fikk leid alt vi trengte fra sko til telt, om enn til en ganske dyr penge. Digg!


De fleste setter av en hel uke til denne parken, men vi snekret sammen et opplegg over to dager. Første dag var en guidet busstur gjennom hele parken. Jeg skal ikke kjede dere med alt for mange detaljer, men vi stoppet for å se på alle parkens store severdigheter. (se bilder nedenfor)

Endelig fikk ogsaa jeg se gondoren - den gedigne fuglen som Erik
saa i Colca Canyon i Peru.

"Hornene" i parken.
Det moerket paa toppen er ikke skygge, men en annen type stein.
Legg forresten merke til at de to innsjoene har forskjellig farge.

Isfjell i Lago Grey med Hornene i bakgrunnen.

Havaas har alltid vaert en spretten kar..

På slutten av dagen ble vi satt av ved parkens inngang, og vi gikk to timer opp til campingplassen Chileno. Her fikk vi smelt opp teltet vårt før det ble mørkt (så langt syd blir det heldigvis ikke mørk før klokka 22) og dyttet i oss en deilig suppe i turisthytta. Vi var slitne etter en lang dag med buss og guidejabbing, og hoppet oppi soveposene selv om klokka bare var ni. Jeg hadde grudd meg litt til å sove ute i den bitende kulda, men soveposene vi hadde fått med oss var så tykke at til og med frysepinnen Torunn syns det til tider var litt for varmt. (og da kan dere bare tenke dere hvor steikende hett Erik syns det var…Han sov mesteparten av natta uten sovepose..)

Paa vei opp til Chileno Camp

Mitt inntrykk av å sove ute er at man alltid våkner tidlig, men neste dag var vi faktisk ikke i gang før klokka var 10. Etter så mange timer søvn skulle man kanskje tro at vi var fit for fight, men det er nok lenge siden jeg har vært så støl i ryggen. I tillegg hadde naturkreftene bestemt seg for å herje litt ekstra i Torres del Paine, så i løpet av natta hadde det blåst opp til full storm. Jeg kan love dere at det var mer enn en gang jeg trodde at teltet skulle lette…

Det er en barnesang som lyder: "Vinden ser vi ikke.."
Og sannelig var det ikke lett aa faa fanget vinden med kameraet,
men venstre og hoeyre vegg paa teltet skal egentlig vaere like,
og da kan dere tenke dere fra hvilken side vinden kom fra.

Dagens klatretur skulle ende opp ved de tre ”tårnene” i parken (Torres betyr tårn). Med friskt pågangsmot satte vi av sted, og vi skjønte raskt av Chile lignet enda mer på Norge enn vi først hadde trodd: Vakre fjell og vidder, spreke fjellgangere med proft utstyr og som alltid hilste ”Hola” eller ”Buenos dias/tardes”, iskalde, sildrende bekker som vi kunne slukke tørsten i, en enorm respekt for naturen med totalforbud mot søppelkasting (og vi fant ikke en eneste tyggis en gang langs hele stien), spartane turisthytter i tre som man kan campe utenfor eller sove inni, og som alltid serverer gode, varme måltider (men dessverre ikke vafler med brunost..), og ikke minst en velkjent flora med blant annet løvetenner og krekling i stort antall.

En av de mange bekker vi maatte forsere. Vannet var nydelig!
Men iskaldt...

Det var en fin tur, og midtveis satte vi oss i den deilige vårsola og spiste appelsin og slikket sol. Vi regnet likevel ikke med å få farge, for faktor 30 hadde igjen inntatt plassen som eneste tillatte fuktighetskrm. (Den ubeseirede plassen den hadde i alle områder over 1500 meter, noe som vil si mesteparten av turen vår fram til Santiago) Det er nemlig store hull i Ozonlaget i dette området, og i tillegg til at det er vår, brenner sola sterkere enn den vanligvis gjør.

Passe sliten i beina, men fru Havaas har alltid et smil
paa lur naar det er et kamera tilstede...

Den siste timen var et stort slit, og vi klatret i en bratt fjellrøys med store kampesteiner. Fra der vi startet kvelden før og opp til toppen, var det en stigning på 900 meter. Puh! Men kanskje for første gang i mitt liv (bortsett fra Sinai), syns jeg en klatretur har vært verd alt strevet. Det beste av alt var kanskje det at vi ikke visste hva vi ville se før vi klatret over kanten helt øverst, og selv om vi hadde sett bilder av stedet, ante vi ikke at det fantes en innsjø rett foran tårnene. Det hele ble et fantastisk syn! Men dog, det var iskaldt der! Vinden stod på med full styrke, og det var med nød og neppe at vi fikk i oss lunsjen vår før vi tuslet ned igjen. (Ok, jeg angrer litt på ordet ”tuslet”. Til tider satt vi på rumpa og akte oss ned steinene, mens andre steder holdt vi i tau for å komme oss helskinnet ned..)

Steinroeysa

Maalet for turen: de tre taarnene!

Det er alltid viktig aa forevige oss selv, ellers kan dere jo
tro at vi egentlig sitter paa en pub i Danmark og laster ned bilder
fra nettet...

Oppturen fordelte vi over to dager, men vi kom jo ikke paa at vi faktisk maatte gaa hele veien ned til bunns igjen paa dag 2. Beina bestod av en uformelig masse med gelè etter hvert, og vinden gjordet det ikke akkurat lettere aa holde balansen. Mange ganger var jeg glad for at jeg hadde stokken min, men jeg skal innroemme at jeg hadde noen bakkefoelinger 2-3 ganger. Pyttsann sier vi da! (Men inni oss graater vi over oemme muskler og saare halebein...) ;)

Utsikten gjorde i det minste en stor innsats for at nedturen
ikke skulle bli en "nedtur".

Ukens retoriske spoersmaal:
Hvem hadde trodd at dette var Chile?

Jeg er ikke den som er mest bevandret i Norges fjellheim,
men jeg kan ikke tro annet enn at dette maa likne veldig?
Nydelig var det i alle fall!

Disse to bildene er satt inn til aere for Hanne Kristine.
Nede ved campen i bunnen (Camp Torres) hadde de hester som beitet
fritt mellom teltene. Det var flere titalls hester, og de var intet annet enn fantastisk soete!
(selv om Erik var livredd og nektet meg aa klappe dem - noe som sikkert var lurt, siden vi
ikke aner hva de har av baselusker her)

Selv om vi bare fikk vært i parken i to fulle dager, var det to innholdsrike dager, og vi følte oss ferdige med den delen av turen vaar. Vi var igjen klare for et nytt sted, og vi tok bussen over grensa til EL CALAFATE i ARGENTINA. (en 5-6 timers tur inkl. grenseoverganger) En liten strek i regninga var at denne ganga var det min tur til å bli syk, og da mener jeg skikkelig sørpe forkjøla! Jeg ser ikke bort fra at vår lille flørt med friluftslivet kan ha hatt en finger med i spillet, men jeg tror helst at det var den råe lufta på ferja som satte fart på basillenes inntog. Til Eriks store fortvilelse, sverget jeg også denne gangen til min aller beste medisin mot forkjølelse: Hvitløk, hvitløk og atter hvitløk. Jeg kjøpte en hel hvitløk på supermarkedet, og fortærte 3 gedigne fedd (som egentlig tilsvarer det dobbelte, for de var så store) før jeg la meg (kutter dem opp i tablettstørrelse, og svelger dem uten å tygge). Til min store glede, sviktet ikke min venn hvitløken, og allerede neste dag snudde forkjølelsespila seg oppover. Erik derimot klaget høylytt over ”dunsten” som omgav meg, og denne bivirkningen av medisinen tar minst et par dager å bli kvitt… Hehe..


Målet med El Calafate var uten tvil å se isbreen Perito Moreno . Det er verdens største bevegelige isbre, og den flytter seg opp til 2 meter om dagen på midten, og 40 cm på sidene. Den er over 5 km lang, og 60 meter høy – over vannet. For å se isbreen, tok vi en buss ut til den UTEN guide. Vi er rett og slett møkka lei av guider som snakker dårlig engelsk, og som forer oss med informasjon som vi verken har bedt om, eller syns er det minste interessant. Jeg vet ikke om det var mangelen på guide som gjorde at vi hadde en perfekt busstur, men sannheten var i alle fall at jeg husker NADA av den halvannen time lange turen, verken fram eller tilbake. Jeg sovnet momentant i det vi satte oss inn, og våknet i det vi stoppet. Jeg trodde først at det bare var en fleip at vi var framme, men faktum er at jeg har fått et nydelig buss-sovehjerte. Nok om det! (atter en gang forer jeg dere med kjedelige detaljer! Kanskje det er guide jeg bør bli…?????)


Perito Moreno tok vi i øyesyn både fra vann og fra land. På land hadde de laget flere forskjellige nivåer, slik at det for det første ikke var så mange turister på ett sted, og for det andre kunne vi få se isbreen fra flere forskjellige vinkler. Også denne dagen var det isende kaldt, og snørret mitt rant vannrett i den sterke vinden. Likevel hindret ikke dette oss i å sitte ned for å prøve å få en kalving på tape (dvs at store isblokker løsner fra breen), og mang en gang hørte vi noe som liknet ”børseskåd” i det isen laget sprekker. Hver gang kastet vi oss over kameraene våre, men det var falsk alarm. Tilslutt pakket vi kameraene ned, og bestemte oss for å gå. SELVFØLGELIG braket det løs akkurat i det vi snudde, og vi styrtet tilbake til gjerdet for å få med oss begivenheten. Det hele var over ganske fort, og det får bli minner vi bærer med oss i vårt indre, for vi hadde ikke sjanse til å få opp kameraene på den korte tida. Men det var et flott syn, og jeg tror vi var heldige som fikk se det. Isbreen var uansett en fantastisk opplevelse!!

Viva Argentina!

Naa har jeg bevist at jeg var der, men hvor var Erik?
I Danmark?

Siden vi allerede hadde fått sett mye av det isbreen hadde å by på, hadde vi egentlig bestemt oss for å ikke gå på båtturen. Tilfeldigheter gjorde at det ikke ble som vi hadde tenkt (som vanlig), for da vi trodde at bussen skulle kjøre tilbake til El Calafate, skulle den egentlig bare kjøre til kaia der båten gikk fra. (spansken vår er fremdeles begredelig..) Da vi likeså godt var der nede, tok vi båten sammen med en million andre turister. Det vrimlet plutselig av disse merkelige menneskene, og hvis det er én ting vi i alle fall har fått med oss på vår reise, så er det at samme hvor en turist kommer fra, så får alle samme ”sykdom” når de kommer til et annet land: For det første finnes det ikke køkultur, og jeg tror alle går på kurs i ”albuekvessing” før de reiser. For det andre mister de fleste turister all sans for lydnivå, og de velter seg i desibel. For det tredje forsvinner all sans for klesmote i det et menneske krysser en grense. I stedet for smykker, omgir de seg med minst ett kamera rundt halsen, og i stedet for belte har de store ”rumpetasker” med alle verdisakene sine i. I tillegg skal alle kle seg så komfortabelt som mulig, slik at de minner mest om en gjeng med pensjonerte rogalendinger i grilldress… (for all del, vi gjør det samme…)

Skulle tro det var "kamp for aa overleve" saann som folk
kjempet seg fram for aa faa gode plasser...

Ut på sjøen skulle vi i alle fall, og vi betalte sannelig dyrt for det. Isbreen var mektig imponerende, men vi hadde sett det samme fra land – billig. Dessuten lot vi oss begge irritere over alle turistene, og ble lettere sjokkert over et triks som 3 forskjellige turister brukte: De spurte om vi kunne flytte oss for de skulle ta et bilde med isbreen i bakgrunnen, og så ble de bare stående, slik at vi måtte finne oss en ny plass ved relinga – noe som ikke fantes. ARGH! Dog, vår frustrasjon forsvant bokstavlig talt som ”dugg for solen”, for midt i det kalde isødet bestemte plutselig sola seg for å gjøre entré. Isbreen og innsjøen skiftet totalt utseende, og fargene lyste mot oss. Hele spekteret av den blå skalaen var representert på isbreen, og innsjøen svarte med en merkelig grå-grønn farge. Fjellene lyste også opp med sine snødekte topper, og skyene varmet seg i solas gylne farger. Herlig!:)

Det knaket og braket nesten konstant i det isen laget sprekker.

Fjellene gjorde sitt til at det ble en storslaatt naturopplevelse!

Naa skjoenner jeg virkelig hva isblaa er!

Og saa kom sola plutselig fram:

Naar sola stikker snuten fram, kommer smilene paa plass av seg selv!
For en herlig frisk dag! (selv om jeg var syk...)

Vel tilbake i El Calafate, måtte vi på supermarkedet for å få oss noe mat. Der holdt vi på å kræsje med vennene våre fra Navimag, Alain, Manu og Nadine, og det ble et hyggelig gjensyn med felles lunch i det fri og god middag på kvelden. Det viste seg også at alle 3 hadde tatt inn på samme hostell som oss, og vår glede kunne knapt blitt større.

Nam, nam tenker hunden... Og sannelig hadde den ikke rett:
Vi hadde et nydelig, klassisk maaltid med "banan-sandwich" og vann.
Alltid en sikker vinner... ;)

Etter at sola kom fram på isbreen, så det ut til at hele naturen hadde fått nok av vinter og kulde, og våren satte i gang for fullt. Løvetennene stod tett i tett i veikanten, og syrinene gjorde at jeg en stakket stund lengtet tilbake til deilige maidager i Oslo. Vi kunne åpne glidelåsene i jakka, og luene fikk hvile noen timer midt på dagen. Men siden jeg ikke hadde mamma med meg til å passe på, tok Erik over oppgaven med å hele tiden forsikre seg om at jeg hadde nok klær på meg, og det var så vidt jeg fikk lov til å gå uten lue. Gode, søte Erik!:)

"Det stod en liten loevetann saa freidig og saa fin.."
(Jeg skal innroemme at jeg ikke husker visa til Proeysen i farta,
men dere som kan den kan jo nynne og tenke gode tanker om vaaren..)

Enda en gang sa vi farvel til Manu og Nadine, og sammen med Alain satte vi kursen mot Puerto Madryn. At det var min bursdag var det ingen som tok særlig notis av, og dagen ble feiret med 22 timer på buss.. Egentlig tror jeg at Erik var litt misunnelig på at jeg hadde bursdag, og ville på den måten prøve å gjøre dagen verst mulig for meg. NEIDA! Jeg fikk faktisk valget mellom å feire i lille, stusselige El Calafate, eller å reise opp til Puerto Madryn med strender og varmer klima, for så å feire dagen derpå. Valget var enkelt! Vi tok inn på et flott hotell og spiste en deilig biffmiddag på kvelden den 9. Middagen var faktisk så god at vi spiste der kvelden også, men den gangen på Eriks regning…

Helt til sist syns jeg det er paa sin plass aa gi Erik heder og aere for at han bruker saa mye tid paa aa faa inn bildene paa bloggen. Det tar nesten like mye tid som aa skrive, for hvert bilde skal velges, det skal forminskes, det skal lastes opp paa internett, og det skal plasseres i rette sammenheng. Well done!